Toppen av skyen brer seg ut til sidene når den treffer tropopausen eller ikke har krefter til å vokse lenger. Da får den en fasong som ligner på en ambolt. Luften i toppen kjøles ned, og vi får fallende vind på sidene av skyen.

Flyr vi igjennom denne skyen, vil vi føle at flyet faller i det vi kommer inn i fallvindsområdene. Det er dette som på folkemunne kalles «lufttomme rom». Et begrep som forøvrig er helt uten mening: Det er jo luft der, det er bare det at luften blåser så fort nedover at den skyver flyet ned et stykke på veien. Dette kan oppleves som svært ubehagelig, men er i utgangspunktet ufarlig for flyet. Folk som ikke er festet med setebelte kan bli slynget opp i kabinen med mulig benbrudd til følge.

Når vi kommer i midten av skyen vil flyet løftes opp av den oppadgående luftstrømmen. Kraften er stor nok til at vi kjenner et press ned i setet. På vei ut av skyen opplever vi fallvinden en gang til, og vi tror på ny at vi er i et lufttomt rom.

Kapitlet fortsetter med å beskrive skyer og værtyper som påvirker flyturen vår.