På 30-tallet utviklet briten Sir Frank Whittle den første jetmotoren som var egnet for fly. Tyskeren Doktor Pabst von Ohain utviklet på samme tid – og helt uavhengig av Whittle, sin egen jetmotor. Whittle var først ute med å få patent på sin konstruksjon i 1930. Ohain fikk patent i 1936, men var til gjengjeld først ute med å få motoren opp i lufta.

27. august 1939 ble den tyske jetmotoren testet om bord i en Heinkel He 178. Whittles motor kom første gang i lufta 15. mai 1941.

Jetmotoren ga mange fordeler i forhold til stempelmotoren; færre bevegelige deler, høy hastighet og muligheten til å fly betydelig høyere enn hva som tidligere var mulig. Motorkraften er veldig stor i forhold til motorens vekt. En jetmotor går også på en enklere type drivstoff som er mindre brannfarlig enn stempelmotoren. Jetmotoren skiller seg fra stempelmotoren ved at ingen deler går frem og tilbake, bare rundt og rundt. Dette øker driftssikkerheten og reduserer vedlikeholdskostnadene betydelig. Det blir ikke så fort tretthetsbrudd i noe som bare går rundt, i motsetning til en stempelmotor hvor en rekke deler går frem og tilbake hele tiden.

Jetmotorer bruker ikke bensin som stempelmotorene gjør, men en ren variant av parafin. Det hender derfor fra tid til annen at helikoptre tanker opp diesel fra vanlige bensinstasjoner når de ikke får tak i drivstoffet Jet A-1. Prinsippet bak en jetmotor er veldig enkel. Motoren består i hovedtrekk av tre seksjoner:

Kapitlet fortsetter med å beskrive de ulike typene av jetmotorer.